Et juledikt

To tusen år.
Og så igjen en natt.
Om noen timer er den atter feiret.
Og kornet som lå dødelig beleiret
av frost i jorden, kan igjen ta fatt
og gå mot vår.

To tusen år.
Hvor mange tusen netter
ble lys av helios sverdsymboler,
til iskolde og drepende stiletter,
mens kornene i jorden selv blev soler
i telehårda, hjertefrosne sletter
- og gikk mot vår.

Ja, gikk mot vår
alt mens en jordisk vinter
kun la sin isnende og hvite løgn
omkring de første, vinterlige døgn!
Før vinteren for alvor kan ta til,
blir frøet fylt av fin, æterisk ild.
Og går mot vår.

Å, du som bærer stjerner i det høye,
som myndig delte mellem land og hav,
og øst og vest! Som skilte nord og syd!
Du holder oss ved vintertid for øye
det mektigste av bildene du gav,
og sier: Tyd!

Tyd stjerne, korn. Tyd sol og jord!
For alt er billed, alt er metafor!
Tyd syndefall!
Men fremfor alt: Tyd barn og stall!

To tusen år.
Og fødselsnatten, den er her og nu.
Selv er du jomfru, barn og tømmermann,
og hyrde, konge ifra Østerland.
Men vit at også Cæsar, det er du!
Og kong Herodes.

Stallen hvor det godes
såkorn blev lagt ned,
var engang fylt av kongene fra øst.
Og dette syn var tømmermannens trøst.
For Josef så at barnet bragte fred.

Da han gikk ut av stallen for å be,
kom stjerner og tok bolig i hans ord:
"I natt fikk verdenstegnet skje!
Nu har det vendt seg i den mørke jord.
Nu kan det sne..."

Jens Bjørneboe, Samlede dikt (1968)