Advice for all my children
Viser innlegg med etiketten kjærlighet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kjærlighet. Vis alle innlegg
onsdag 2. februar 2011
onsdag 5. januar 2011
Kval&Actionfilm skriver om kjærlighetssorg:
Dei seier at nokon har uhell i spel, hell i kjærleik. Eg har det motsatte, hell i spel, uhell i kjærleik. Eg vinn i bingo, loddtrekningar, på flakslodd og finn alltid mandelen i grauten. Eg har vunne masse pengar, kamera, fruktfat og blokkfløyte. Då eg var liten stakk eg alltid av med førstepremien på bygdebasarar, pappa rista på hovudet då eg kom heim med kransekaker høge som hus og han spurte mamma kva han skulle gjere med denne ungen som vant alt den kom over. Men som ordtaket har bestemt, eg har uhell i kjærleik. Eg har blitt såra så sterkt at eg ikkje har visst om eg kan overleve det samme ein gong til. Og sjølvsagt kjem det alltid ein gong til. Og eg overlever alltid. Eg har hatt så vondt i hjartet at eg har kasta opp, eg har ringt til pappa og grene i telefonen og han har sagt at det går bra, og eg har sagt nei det gjer ikkje det og han har ikkje visst kva han skal sei. Meg og kjærleik er farlig kjemi. Første gong eg hadde kjærlighetssorg var eg 17 år. Eg fekk sjokk, for eg visste ikkje at kroppen min var i stand til å føle så sterkt. Eg grein foran læraren min, som tok meg med inn på eit grupperom og gav meg ein kopp te, earl grey, og ho fortalte meg om den gongen ho blei dumpa på ein resturant. ("Jeg tror kanskje du skal gå alene hjem i kveld", hadde han sagt.) Eg måtte flytte inn hos venninnene mine, for eg orka ikkje sove åleine om natta, eg kunne ligge på golvet og grine så mødrene deira måtte komme inn å trøste meg, og fortelle meg om sine verste kjærleikssorgar. Og ingenting hjalp. Eg klarte ikkje å ete, eg drakk Cola for å ikkje sulte ihjel, Cola som blanda seg med snørr og tårer i munnen. Eg kunne ikkje høyre på musikk eg likte, for alt som fekk meg til å føle meir gjorde vondt. Eg kan ikkje komme på noko som kan gjere meg meir gal enn kjærleik. Ikkje dødsfall. Ikkje sjukdom. Det kan eg akseptere, det er livet, seier dei. Kjærlighetssorg er unntakstilstand. Ein gong prøvde eg å oversjå det. Nei, eg vil ikkje, tenkte eg og sletta alle spor etter han. Inni meg grein eg, men eg stod opp, gjekk på skulen, gjekk på fest, sprang rundt og var sterk og når eg kjente at tårene kom berre holdt eg dei inni meg, heilt til dei begynte å redde nedover igjen, ned i halsen og ned i nasa. Ein heil vår stod eg på badet og snøyt ut tårer eg ikkje ville ha, etterkvart gløymte eg at det var tårer eg snøyt ut, det var som å ete, puste, sove, kysse.
Det er ingenting som hjelp.
Du er forelska i nokon som ikkje er forelska i deg og det er berre å vente. Det hjelp litt å ligge med andre, det hjelp også litt å drikke seg full ilag med venner. Det viktigaste er at du har gode venner som forstår at du er heilt klin kokos for øyeblikket, at dei orkar å høyre på alt det du har behov for å snakke om, at dei tåler at du ringer til alle døgnets tider for å grine. Det har eg hatt og eg føler eg skuldar dei pengegåver, blomar og konfekt for alle timane dei har venta ilag med meg. Og ein ting som alltid funkar er å lage noko. Kva som helst. Eg laga ein gong ein skulptur av hønsenetting og gips då eg hadde det som verst, den blei så stygg og trist at når eg ser på den i dag må eg berre le. Men det hjalp. Eg brukte lang tid på den stygge skulpturen min, og det er ein fin måte å distrahere seg sjølv på mens du ventar på at den sinnssvake tilstanden din skal gå over. Legg energien i andre ting, la det gå ei årstid og vent på den dagen du våknar opp og den første tingen du tenker på ikkje er han/henne, men kanskje den andre eller tredje tingen. Og då kan du sei "fuck you fuckface".
Dei seier at nokon har uhell i spel, hell i kjærleik. Eg har det motsatte, hell i spel, uhell i kjærleik. Eg vinn i bingo, loddtrekningar, på flakslodd og finn alltid mandelen i grauten. Eg har vunne masse pengar, kamera, fruktfat og blokkfløyte. Då eg var liten stakk eg alltid av med førstepremien på bygdebasarar, pappa rista på hovudet då eg kom heim med kransekaker høge som hus og han spurte mamma kva han skulle gjere med denne ungen som vant alt den kom over. Men som ordtaket har bestemt, eg har uhell i kjærleik. Eg har blitt såra så sterkt at eg ikkje har visst om eg kan overleve det samme ein gong til. Og sjølvsagt kjem det alltid ein gong til. Og eg overlever alltid. Eg har hatt så vondt i hjartet at eg har kasta opp, eg har ringt til pappa og grene i telefonen og han har sagt at det går bra, og eg har sagt nei det gjer ikkje det og han har ikkje visst kva han skal sei. Meg og kjærleik er farlig kjemi. Første gong eg hadde kjærlighetssorg var eg 17 år. Eg fekk sjokk, for eg visste ikkje at kroppen min var i stand til å føle så sterkt. Eg grein foran læraren min, som tok meg med inn på eit grupperom og gav meg ein kopp te, earl grey, og ho fortalte meg om den gongen ho blei dumpa på ein resturant. ("Jeg tror kanskje du skal gå alene hjem i kveld", hadde han sagt.) Eg måtte flytte inn hos venninnene mine, for eg orka ikkje sove åleine om natta, eg kunne ligge på golvet og grine så mødrene deira måtte komme inn å trøste meg, og fortelle meg om sine verste kjærleikssorgar. Og ingenting hjalp. Eg klarte ikkje å ete, eg drakk Cola for å ikkje sulte ihjel, Cola som blanda seg med snørr og tårer i munnen. Eg kunne ikkje høyre på musikk eg likte, for alt som fekk meg til å føle meir gjorde vondt. Eg kan ikkje komme på noko som kan gjere meg meir gal enn kjærleik. Ikkje dødsfall. Ikkje sjukdom. Det kan eg akseptere, det er livet, seier dei. Kjærlighetssorg er unntakstilstand. Ein gong prøvde eg å oversjå det. Nei, eg vil ikkje, tenkte eg og sletta alle spor etter han. Inni meg grein eg, men eg stod opp, gjekk på skulen, gjekk på fest, sprang rundt og var sterk og når eg kjente at tårene kom berre holdt eg dei inni meg, heilt til dei begynte å redde nedover igjen, ned i halsen og ned i nasa. Ein heil vår stod eg på badet og snøyt ut tårer eg ikkje ville ha, etterkvart gløymte eg at det var tårer eg snøyt ut, det var som å ete, puste, sove, kysse.
Det er ingenting som hjelp.
Du er forelska i nokon som ikkje er forelska i deg og det er berre å vente. Det hjelp litt å ligge med andre, det hjelp også litt å drikke seg full ilag med venner. Det viktigaste er at du har gode venner som forstår at du er heilt klin kokos for øyeblikket, at dei orkar å høyre på alt det du har behov for å snakke om, at dei tåler at du ringer til alle døgnets tider for å grine. Det har eg hatt og eg føler eg skuldar dei pengegåver, blomar og konfekt for alle timane dei har venta ilag med meg. Og ein ting som alltid funkar er å lage noko. Kva som helst. Eg laga ein gong ein skulptur av hønsenetting og gips då eg hadde det som verst, den blei så stygg og trist at når eg ser på den i dag må eg berre le. Men det hjalp. Eg brukte lang tid på den stygge skulpturen min, og det er ein fin måte å distrahere seg sjølv på mens du ventar på at den sinnssvake tilstanden din skal gå over. Legg energien i andre ting, la det gå ei årstid og vent på den dagen du våknar opp og den første tingen du tenker på ikkje er han/henne, men kanskje den andre eller tredje tingen. Og då kan du sei "fuck you fuckface".
mandag 22. november 2010
Hello Saferide - I Wonder Who Is Like This One
People are like songs, it's true
Some seem dull at first but then they grow on you
Me, I'm like Can't Get You Out of My Head
Annoying at times but I make you wanna dance
And you are the only one I've met who's God Only Knows
I liked you the first time I met you, and it grows and grows and grows
People are like songs, I swear
Some found you as a child and still they're always there
A boy that I knew was Anarchy in the UK
Burned out too quickly but in such a beautiful way
And you are the only one I've met who's God Only Knows
Such a well thought out plan but with harmonies that flow
People are like songs, I've been told
Some claim your ears but never hear a story unfold
Old Radio Gaga or Your High School Friends
Reminds you of things when you were someone else
And God only knows and you paired up as two
As the turn of the seasons you come and go
I can never claim control of either of you
You're too sweet to be just mine alone
And I try to stay humble over the fact that
Sometimes when the time is right you will pass my door
The crescendo comes and
And God Only Knows, and you have the one sad similarity
That every time it's over I want to press play again
But the only difference appears to be
I can force it on one of you and on the other I can't
tirsdag 28. september 2010
Amy MacDonald - A wish for something more
Oh the sun is shining far too bright
For it to still be night
Oh the air feels so cold
So cold and old
How can it be light
Oh let's take a walk outside
See the world through each other's eyes
I wish I was your only one
I think you're beautiful but your hair is a mess
And your shoes are untied, but that's what I love best
And I, I wish I was the one
You lonely, lonely son
And you looked at me that way
I wish for long lingering glances
Fairytale romances
Every single day
And you look at me and say
I'm your best friend every day
But I wish for something, wish for something more
Oh, I love you like a friend but let's not pretend
How I wish for something, wish for something more
Oh the grass is so green
But I can't see anything, past your eyes
I'm fixated on your smile
Your cherry lips make life worthwhile
I'm thinking these things
What I'm trying to say is
Life gets in my way
Every single day
And I, I wish I was the one
You lonely, lonely son
And you looked at me that way
I wish for long lingering glances
Fairytale romances
Every single day
And you look at me and say
I'm your best friend every day
But I wish for something, wish for something more
Oh, I love you like a friend but let's not pretend
How I wish for something, wish for something more
Now the sun is fading and the rain is coming down
And I'm looking at your face but your looking at the ground
I see diamonds in your dreams I see pearls around your neck
I see everything that's beautiful, everything that's beautiful
I wish I was the one
You lonely, lonely son
And you looked at me that way
I wish for long lingering glances
Fairytale romances
Every single day
And you look at me and say
I'm your best friend every day
But I wish for something, wish for something more
Oh, I love you like a friend but let's not pretend
How I wish for something, wish for something more
torsdag 16. september 2010
Dokketeater Pattedyrpuls
I
Eg har ikkje noko å gå med. I skåpet heng flaggermusvengjer, pølseskinnstights, renneløkkjetoppar og sekstimetersundertøy. Ingenting passar. Eg dreg strømpebuksa nesten over hovudet og trekk magen inn til eg ser ut som ein greyhound. Greyhounden er ei mynde, og ofte brukt i hundeveddelaup. Dei kan finne på å spurte til hundehjarta eksploderer og dei fell tungt mot bakken. Eg ser inn i mine eigne hundeauge i spegelen og tenkjer at noko slikt kunne eg også ha gjort. Spurta på høghæla skor inn i natta og kollapsa framfor nattbussen.
II
Regnet høljar ned over den haustmørke byen. Det er fredagskveld og gatene er i ferd med å fyllest. Eg passerer klynger av høgrøysta kvinner og menn som ler med vidopne munnar. Over alt kring meg ser eg raude lepper, svarte gap, grådige svelg. Sigarettglør dansar som eldfluger i folkehavet. Byen er levande. Ein stor, varm kropp som pustar langsamt inn og ut. Inn og ut, natt og nikotin. Menneska skyt rygg mot regnet og ser i asfalten.
III
Eg trengjer meg gjennom ein vegg av musikk og samtaler og kjem inn i ei lita hybelstove. Kjende og ukjende sit strøydd kringom i rommet, og det er trongt om plassen. Vorspielvarmen er klam og trong.
Eg set meg på kanten av ein losliten sofa og ristar regnvatnet ut or håret. Det dryp frå andletet mitt og ned på golvteppet. Eg helser på somme og stiller meg avventande til andre. Jentene har så ettersitjande antrekk at dei liknar stappa pølser. Dei har måla på seg nattandleta sine, med glitrande beinstrukturar og junglar av augnevipper. Gutane drikk som vikingar. Augnelokka mine er sceneteppe for omverda og dokketeateret.
IV
Eg lest som ingenting, men har deg stadig i sidesynet. Du sit breibeint i ein stol på andre sida av rommet. Mellom to hjarteslag møter eg blikket ditt, som frå ein galakse langt borte. Eg smiler. Du smiler ikkje.
V
Timane renn unna som sand, støynivået aukar og alle vert betre venner. Eg fører samtaler til høgre og venstre. Lars har pene hender, stripete genser og snakkar som om han kunne bli stum kvar augneblink. Gina har frekner, glipe mellom framtennene og meiner Coldplay er Gud si gåve til menneska. Jonathan har ei ørn tatovert på aksla og ein tiger i andletet, men seier ingenting som er verd å hugse. Eg nikkar med hovudet i takt med musikken som stangar mot trommehinnene. Vi er alle samde om at kvelden er god så langt, og ber hjarta våre på skjorteerma for å få plass til meir øl.
VI
Lyset på badet er kvitt og hardt. Eg set meg med ryggen mot døra og slepp taket. Den monotone bakgrunsstøyen frå stova fylgjer meg inn i mitt eige hovud. Eg freistar å finne deg i mørkret der inne, hugse den fyrste gongen eg trefte deg, men det nyttar ikkje. Det er som om du alltid har vore der: I byen, på skulen, i muskelen bakom brystbeinet. Du har lært meg å stele, eg har prøvd å lære deg at Doors var og er verdas kulaste band. Vi leikar gøyme og leite, og så langt har du vore suveren. Du er høgreist og full av gøymestader.
Rommet går rundt og rundt og rundt. Eg klamrar meg til baderomsflisene og prøver å nyte det, prøver å forstå kvifor vi lever for denne tilstanden. Desse endelause tåkenettene som ein aldri hugsar noko av, anna enn bråk og kaos. Ein stad i minnet mitt ler du.
Ein, to, tre, fire, fem, seks, sju, åtte, ni, ti.
Eg reiser meg.
VII
Lars ler hysterisk. Gina halvsøv. Jonathan har teke av seg T-skjorta. Du har gøymt deg inni hettejakka, vinflaska di er tom. Inn i mellom blæs du røykringar i mi retning, men dei løyser seg opp lenge før dei når meg.
VIII
Fuglebrystet ditt hevar og senkar seg med bevisstlaus ro. Du er behageleg å sjå på når du søv, likevel torer eg ikkje å leggje meg nærare. Eg studerer andletet ditt på avstand, trekka som vanlegvis er gøymde inni hetta. Du er ikkje spesielt vakker dersom ein ser etter. Nasen er skeiv og munnvikane vender nedover. Eg lurer på om du gøymer deg også i svevne.
Du kjem ikkje til å hugse noko av dette. Kroppen din hugsar berre dersom knoklar knekk eller det er tilstrekkjeleg blod og blåmerke. For meg er det annleis. Kvar tåkenatt saman med deg vert ein ny årring.
Eg kjem til å tenkje på flystyrten i Andesfjella, der dei forkomne til sist måtte ete kvarandre for å overleve, og det slår meg at ingne av oss hadde nølt med å gjere det same. På ein måte er vi allereie i gong. Eg kan ikkje bestemme meg for kva som manglar, men du har teke noko som er mitt. Eit ekko slår mellom tomme veggjer i kroppen min.
IX
Utanfor vindauget har det byrja å lysne. Det går mot dag, byen vil snart ta på seg eit anna andlet. Du pustar i langsame drag utan å vite at eg høyrer på, og frå tid til annan snur du uroleg på deg. Eg veit at eg må gå før du vaknar. Slik er reglane for gøyme og leite. Kva som skjer med regelbrytarar har ingen sagt noko om.
På vegen ut møter eg augo mine i ein herpa spegel på veggen. Dei er pattedyrblanke og tause. Eg veit at dei høghæla skorne mine ligg ved ytterdøra, og tanken får munnhola til å smake jern.
Ein, to tre, start.
Eg har ikkje noko å gå med. I skåpet heng flaggermusvengjer, pølseskinnstights, renneløkkjetoppar og sekstimetersundertøy. Ingenting passar. Eg dreg strømpebuksa nesten over hovudet og trekk magen inn til eg ser ut som ein greyhound. Greyhounden er ei mynde, og ofte brukt i hundeveddelaup. Dei kan finne på å spurte til hundehjarta eksploderer og dei fell tungt mot bakken. Eg ser inn i mine eigne hundeauge i spegelen og tenkjer at noko slikt kunne eg også ha gjort. Spurta på høghæla skor inn i natta og kollapsa framfor nattbussen.
II
Regnet høljar ned over den haustmørke byen. Det er fredagskveld og gatene er i ferd med å fyllest. Eg passerer klynger av høgrøysta kvinner og menn som ler med vidopne munnar. Over alt kring meg ser eg raude lepper, svarte gap, grådige svelg. Sigarettglør dansar som eldfluger i folkehavet. Byen er levande. Ein stor, varm kropp som pustar langsamt inn og ut. Inn og ut, natt og nikotin. Menneska skyt rygg mot regnet og ser i asfalten.
III
Eg trengjer meg gjennom ein vegg av musikk og samtaler og kjem inn i ei lita hybelstove. Kjende og ukjende sit strøydd kringom i rommet, og det er trongt om plassen. Vorspielvarmen er klam og trong.
Eg set meg på kanten av ein losliten sofa og ristar regnvatnet ut or håret. Det dryp frå andletet mitt og ned på golvteppet. Eg helser på somme og stiller meg avventande til andre. Jentene har så ettersitjande antrekk at dei liknar stappa pølser. Dei har måla på seg nattandleta sine, med glitrande beinstrukturar og junglar av augnevipper. Gutane drikk som vikingar. Augnelokka mine er sceneteppe for omverda og dokketeateret.
IV
Eg lest som ingenting, men har deg stadig i sidesynet. Du sit breibeint i ein stol på andre sida av rommet. Mellom to hjarteslag møter eg blikket ditt, som frå ein galakse langt borte. Eg smiler. Du smiler ikkje.
V
Timane renn unna som sand, støynivået aukar og alle vert betre venner. Eg fører samtaler til høgre og venstre. Lars har pene hender, stripete genser og snakkar som om han kunne bli stum kvar augneblink. Gina har frekner, glipe mellom framtennene og meiner Coldplay er Gud si gåve til menneska. Jonathan har ei ørn tatovert på aksla og ein tiger i andletet, men seier ingenting som er verd å hugse. Eg nikkar med hovudet i takt med musikken som stangar mot trommehinnene. Vi er alle samde om at kvelden er god så langt, og ber hjarta våre på skjorteerma for å få plass til meir øl.
VI
Lyset på badet er kvitt og hardt. Eg set meg med ryggen mot døra og slepp taket. Den monotone bakgrunsstøyen frå stova fylgjer meg inn i mitt eige hovud. Eg freistar å finne deg i mørkret der inne, hugse den fyrste gongen eg trefte deg, men det nyttar ikkje. Det er som om du alltid har vore der: I byen, på skulen, i muskelen bakom brystbeinet. Du har lært meg å stele, eg har prøvd å lære deg at Doors var og er verdas kulaste band. Vi leikar gøyme og leite, og så langt har du vore suveren. Du er høgreist og full av gøymestader.
Rommet går rundt og rundt og rundt. Eg klamrar meg til baderomsflisene og prøver å nyte det, prøver å forstå kvifor vi lever for denne tilstanden. Desse endelause tåkenettene som ein aldri hugsar noko av, anna enn bråk og kaos. Ein stad i minnet mitt ler du.
Ein, to, tre, fire, fem, seks, sju, åtte, ni, ti.
Eg reiser meg.
VII
Lars ler hysterisk. Gina halvsøv. Jonathan har teke av seg T-skjorta. Du har gøymt deg inni hettejakka, vinflaska di er tom. Inn i mellom blæs du røykringar i mi retning, men dei løyser seg opp lenge før dei når meg.
VIII
Fuglebrystet ditt hevar og senkar seg med bevisstlaus ro. Du er behageleg å sjå på når du søv, likevel torer eg ikkje å leggje meg nærare. Eg studerer andletet ditt på avstand, trekka som vanlegvis er gøymde inni hetta. Du er ikkje spesielt vakker dersom ein ser etter. Nasen er skeiv og munnvikane vender nedover. Eg lurer på om du gøymer deg også i svevne.
Du kjem ikkje til å hugse noko av dette. Kroppen din hugsar berre dersom knoklar knekk eller det er tilstrekkjeleg blod og blåmerke. For meg er det annleis. Kvar tåkenatt saman med deg vert ein ny årring.
Eg kjem til å tenkje på flystyrten i Andesfjella, der dei forkomne til sist måtte ete kvarandre for å overleve, og det slår meg at ingne av oss hadde nølt med å gjere det same. På ein måte er vi allereie i gong. Eg kan ikkje bestemme meg for kva som manglar, men du har teke noko som er mitt. Eit ekko slår mellom tomme veggjer i kroppen min.
IX
Utanfor vindauget har det byrja å lysne. Det går mot dag, byen vil snart ta på seg eit anna andlet. Du pustar i langsame drag utan å vite at eg høyrer på, og frå tid til annan snur du uroleg på deg. Eg veit at eg må gå før du vaknar. Slik er reglane for gøyme og leite. Kva som skjer med regelbrytarar har ingen sagt noko om.
På vegen ut møter eg augo mine i ein herpa spegel på veggen. Dei er pattedyrblanke og tause. Eg veit at dei høghæla skorne mine ligg ved ytterdøra, og tanken får munnhola til å smake jern.
Ein, to tre, start.
fredag 10. september 2010
Kimya Dawson - So Nice So Smart
I was quiet as a mouse
when i snuck into your house
and took roofies with your spouse
in a nit and out a louse
and lice are lousy all the time
they suck your blood drink your wine
say shut up and quit your crying
give it time and you'll be fine
you're so nice and you're so smart
you're such a good friend i have to break your heart
I'll tell you that i love you then I'll tear your world apart
just pretend i didn't tear your world apart
i like boys with strong convictions
and convicts with perfect diction
underdogs with good intentions
amputees with stamp collections
plywood skinboards ride the ocean
salty noses suntan lotion
always seriously joking
and rambunctiously soft-spoken
i like boys that like their mothers
and i have a thing for brothers
but they always wait til we're under the covers
to say i'm sure glad we're not lovers
you're so nice and you're so smart
you're such a good friend i have to break your heart
I'll tell you that i love you then I'll tear your world apart
just pretend i didn't tear your world apart
i like my new bunnysuit
i like my new bunnysuit
i like my new bunnysuit
when i wear it i feel cute
onsdag 18. august 2010
Scouting For Girls - This Ain't A Lovesong
Every night I remember that evening
The way you looked when you said you were leaving
The way you cried as you turned to walk away
The cruel words and the false accusations
The mean looks and the same old frustrations
I never thought that we’d throw it all away
But we threw it all away.
And I’m a little bit lost without you
And I’m a bloody big mess inside
And I’m a little bit lost without you
This ain’t a love song this is goodbye
This ain’t a love song this is goodbye
I’ve been lost, I've been out, I’ve been losing
I’ve been tired, I’m all hurt and confusion
I’ve been mad, I’m the kind of man that I’m not
I’m going down, I’ll be coming back fighting
I may be scared and a little bit frightened
But I’ll be back, I’ll be coming back to life
I’ll be coming back to life
And I’m a little bit lost without you
And I’m a bloody big mess inside
And I’m a little bit lost without you
This ain’t a love song this is goodbye
This ain’t a love song this is goodbye
And you can try
And you can try but you’ll never keep me down
And you can try
And you can try but you’ll never keep me down
And I’m a little bit lost without you
And I’m a bloody big mess inside
And I'm a little bit lost without you
This ain’t a love song this is goodbye
It’s alright 'cause you can try but you’ll never keep me down
It’s alright I may be lost but you’ll never keep me down
You can try you can try but you’ll never keep me down
You can try I know i’m lost but I’m waiting to be found
you’ll never keep me down
you’ll never keep me down
never keep me down
mandag 16. august 2010
fredag 9. juli 2010
it is not enough
it is not enough just to
miss you. i have to learn
how to walk again; how to
live without meat and
kissing, how to sleep
shaped like a balled up
fist. it is not enough
just to miss you. i have
to adopt twins in
Africa, name them Lost
and Weird, forget to
feed them. i have to
go to every pet store
in America and rescue
all the seahorses. i have
to tattoo D A R K B I R D
inside my lip and stand
in children's playgrounds
like a broken arm, creaking. it
is not enough just to miss
you. it has to hurt. i
have to write poems
that last forever, interpret
dreams about buildings
burning down, flies who
leave their partners for
sad New York waitresses. i
have to work on my
posture. shave my head, wear
white dresses. i have to
be a chaffinch when i curse
into my fingers. it is not
enough to just miss you. i
have to be a crazy
crocus-woman; my lovely
hand curled close around
your heart, a bud sealed
tightly, tightly, tightly...
kilde
miss you. i have to learn
how to walk again; how to
live without meat and
kissing, how to sleep
shaped like a balled up
fist. it is not enough
just to miss you. i have
to adopt twins in
Africa, name them Lost
and Weird, forget to
feed them. i have to
go to every pet store
in America and rescue
all the seahorses. i have
to tattoo D A R K B I R D
inside my lip and stand
in children's playgrounds
like a broken arm, creaking. it
is not enough just to miss
you. it has to hurt. i
have to write poems
that last forever, interpret
dreams about buildings
burning down, flies who
leave their partners for
sad New York waitresses. i
have to work on my
posture. shave my head, wear
white dresses. i have to
be a chaffinch when i curse
into my fingers. it is not
enough to just miss you. i
have to be a crazy
crocus-woman; my lovely
hand curled close around
your heart, a bud sealed
tightly, tightly, tightly...
kilde
torsdag 29. april 2010
fredag 12. februar 2010
Denne fikk meg faktisk til å grine første gang jeg så den.
(Kan du tro det ikke finnes et eneste youtubeklipp med denne scenen fra Love Actually som det er mulig å embedde? En av mine favorittscener fra filmen, wouldn't mind om noen gjorde noe sånt i mitt bryllup)
torsdag 11. februar 2010
mandag 7. desember 2009
Fantasies come true
Gosh, I don't know what to say
I'm really glad you feel that way
'Cause I'm afraid
That I like you more
Than I ever liked
Any guy before
I'm really glad you feel that way
'Cause I'm afraid
That I like you more
Than I ever liked
Any guy before
tirsdag 17. november 2009
Filmer jeg har sett i det siste...
Og apropo
Jeg begynner for øvrig å tro litt mer på min egen happy ending <3
tirsdag 20. oktober 2009
søndag 6. september 2009
torsdag 27. august 2009
I'm kinda pretty
And pretty damn smart
I like romantic things
Like music and art
And as you know
I have a gigantic heart
So why don't I have a boyfriend?
FUCK!
It sucks to be me
And pretty damn smart
I like romantic things
Like music and art
And as you know
I have a gigantic heart
So why don't I have a boyfriend?
FUCK!
It sucks to be me
onsdag 1. juli 2009
tirsdag 16. juni 2009
He had fallen in love with Hugo Alexander Timothy Cartwright the moment he laid eyes on him, when, as one of a string of five new arrivals, the boy had trickled into evening hall the first night of Adrian's second year.
Heydon-Bayley had nudged him.
"What do you reckon, Healey? Lush, or what?"
For once Adrian had remained silent. Something was terribly wrong.
It had taken him two painful terms to identify the symptoms. He looked them up in all the major textbooks. There was no doubt about it. All the authorities concurred: Shakespeare, Tennyson, Ovid, Keats, Georgette Heyer, Milton, they were of one opinion. It was love. The Big One.
Cartwright of the sapphire eyes and golden hair, Cartwright of the Limbs and Lips: he was Petrach's Laura, Milton's Lycidas, Catullu's Lesbia, Tennyson's Hallam, Shakespeare's fair boy and dark lady, the moon's Endymion. He was Garbo's salary, the national gallery, he was cellophane: he was the tender trap, the blank, unholy surprise of it all and the bright golden haze on the meadow: he was honey-honey, sugar-sugar, chirpy chirpy cheep-cheep and his baby-love: the voice of the turtle could be heard in the land, there were angels dining at the Ritz and a nightingale sang in Berkeley Square.
Adrian had managed to coax Cartwright into an amusing half-hour in the House lavs two terms previously, be he had never doubted he could get the trousers down: that wasn't it. He wanted something more from him than the few spasms of pleasure that the limited activities of rubbing and licking and heaving and pushing could offer.
He wasn't sure what the thing was that he yearned for, but one thing he did know. It was less acceptable to love, to ache for eternal companionship, than it was to bounce and slurp and gasp behind the fives courts. Love was Adrian's guilty secret, sex his public pride.
Heydon-Bayley had nudged him.
"What do you reckon, Healey? Lush, or what?"
For once Adrian had remained silent. Something was terribly wrong.
It had taken him two painful terms to identify the symptoms. He looked them up in all the major textbooks. There was no doubt about it. All the authorities concurred: Shakespeare, Tennyson, Ovid, Keats, Georgette Heyer, Milton, they were of one opinion. It was love. The Big One.
Cartwright of the sapphire eyes and golden hair, Cartwright of the Limbs and Lips: he was Petrach's Laura, Milton's Lycidas, Catullu's Lesbia, Tennyson's Hallam, Shakespeare's fair boy and dark lady, the moon's Endymion. He was Garbo's salary, the national gallery, he was cellophane: he was the tender trap, the blank, unholy surprise of it all and the bright golden haze on the meadow: he was honey-honey, sugar-sugar, chirpy chirpy cheep-cheep and his baby-love: the voice of the turtle could be heard in the land, there were angels dining at the Ritz and a nightingale sang in Berkeley Square.
Adrian had managed to coax Cartwright into an amusing half-hour in the House lavs two terms previously, be he had never doubted he could get the trousers down: that wasn't it. He wanted something more from him than the few spasms of pleasure that the limited activities of rubbing and licking and heaving and pushing could offer.
He wasn't sure what the thing was that he yearned for, but one thing he did know. It was less acceptable to love, to ache for eternal companionship, than it was to bounce and slurp and gasp behind the fives courts. Love was Adrian's guilty secret, sex his public pride.
søndag 14. juni 2009
Abonner på:
Innlegg (Atom)